Meaning of life!!

Denne, mine kjære venner er tøff.
Hvilke åpenbaringer vil komme, skal vi nå få vite den virkelige meningen med at vi er kommet til denne vakre jord.
Tror dere da kanskje venter forgjeves, dog kan jeg kanskje berike ventetiden.

Vi kommer til verden, lyserød (beklager, kanskje ikke alle) og, i følge våre nærmeste det vakreste som har kommet til denne jord.
Allerede der; har vi fylt ut en mening, for våre nærmeste.
Vi har gitt våre foreldre fokus, slekt og venner, naboer og bekjente kommer for å se på det vakre barnet.

Er ikke det i seg selv en mening med livet??

Og sånn fortsetter det, vi vokser til, noen skal i barnehagen, på skolen, noen begynner på videregående. Noen drar i militæret, for å "forsvare" vårt land. Andre fortsetter på skolen, utdanner seg videre, tar fagbrev, høyere utdannelse, og andre går rett ut i jobb etter grunnskolen. Noen trår kanskje feil, etter "normal" standard, og kommer i dårlig selskap. Narkotika, alkohol, osv...


De har alle blitt skapt av foreldre, som igjen vil si: "Dette er min fortjeneste"
eller " dette fortjente vi ikke, vi gjorde jo så godt vi kunne".

Fremdeles: Meningen med livet?

Jeg tror de fleste vil si : "Barna"
Uansett hva som skjer, vil de fleste kjempe for å gjøre det beste de kan for sine barn, og hva kan da være mere riktig enn, i vår viten, å si at "barna" er meningen med livet.

Og uten dem, vil ikke livet gå videre :-)

Kjærlighet

Kjærlighet, hva er det?
her er noen teorier:
- det er noe alle ønsker? Javel, men vi ønsker også en million på konto, en trygg jobb og et hus/hjem . Er det kjærlighet? Tror ikke det. Det er trygghet å ha en million på konto.. osv.
Kjærlighet derimot, det er noe vi må gi den eller de vi ønsker skal elske oss, dersom de fortjener å bli elsket... eller?? Er kjærlighet noe som kommer utifra forelskelse??
Noen vil si: Jeg elsker jobben min; er det kjærlighet?
Andre sier: Jeg elsker kinamat, thaimat, italiensk mat, osv...
Er det kjærlighet?
Jeg er usikker, en skal kanskje bruke ordet "elsker" og "kjærlighet" med fornuft og respekt.
Venter dere på min mening?:-)

Jeg påstår ikke den er riktig, derimot kan den umulig være helt feil, ettersom hjertet mitt banker og gråten kommer frem når:

-små hender omfavner en og du hører: " jeg er glad i deg farfar"
-"Farfar var sterkest i verden, men nå er pappa sterkere"
-"Farfar, når kommer du på besøk"
- Jeg kommer i barnehagen, og alle vet hvem farfar er, spesielt den personen som kommer løpende og kaster seg i farfars armer, og aldri slipper.


Jeg kan nok holde på i evigheter, kanskje ikke interresant for alle, men temaet var kjærlighet.
Og dette er det jeg mener er kjærlighet. Ingen krav, ingen fordømninger, intet ondskap, bare enkel kjærlighet fordi du er den du er....

Og her kommer det: det å bli elsket fordi du er den du er, enkelt og greit.
Ingen som prøver å forandre deg, du blir godtatt som den du er.
Kan det bli enklere??
Kjære alle dere som er innom, la oss bli flinkere til å akseptere mennesker som de er, går de vill,hjelp dem tilbake. (men tenk: hvem sier at de er gått vill? kanskje det er vi andre som har gått vill?)
Det skal ikke så mye til, bare en lett hånd på skulderen, en klem, et ord om at det er noen som bryr seg, en klem.....

Ønsker dere et fantastisk liv